Hvorfor tar han ikke initiativ når vi er sammen?

Enda et leserbrev! Hvordan får man egentlig en mann til å ta initiativ?

Hei!

Først vil jeg takke dere for en super blogg(er), har lest og lært mye både på "usminket" og "03:30". Imidlertid trenger jeg noen gode råd..

Det har seg slik at jeg de siste mnd har datet en gutt jeg liker veldig godt (er forelska i). Utfordringen er at vi ikke har fått møttes så ofte frem til nå, så jeg føler at vi begynner litt på nytt hver gang. Dermed er det også litt "skummelt" (eller egentlig spennende), fordi jeg ikke helt vet hva han syns er greit og ikke mtp kontakt på sms/ tlf, hvor ofte vi skal møtes, hva vi skal gjøre osv. Jeg håper og tror at dette endrer seg nå som vi får mer tid sammen, men det hadde vært greit å vite slik at jeg ikke gjør noe "feil". Det skal sies at vi er voksne begge to, selv om det kanskje ikke høres sånn ut på beskrivelsen:)

Vi er nok begge litt forsiktige og sjenerte (noe vi har innrømmet til hverandre) og det gjør jo ikke ting noe enklere. Jeg er vant til at gutta tar initiativ, eller iallefall viser at det er greit at jeg gjør det.. Jeg ønsker gjerne å eskalere fysisk med han, men vet ikke helt hvordan jeg skal gå frem uten å virke for pushy. Frykten for å bli avvist er vel også til stede, noe som henger igjen fra et tidligere "forhold". Jeg gikk på en skikkelig smell, og har derfor blitt redd for å si eller gjøre noe feil slik at jeg i verste fall skremmer vekk gutten.. Men vi kommer jo ingen vei ved å holde på slik vi gjør nå. Når jeg endelig tar mot til meg for å vise initiativ - så kan det jo fort bli oppfattet på feil måte (masete/ desperat istedenfor interessert og selvsikker). Iallefall er jeg redd for det. Og da sitter jeg ofte igjen med en dårlig magefølelse (som gudskjelov har vært ubegrunnet, iallefall frem til nå). Det skal sies at vi har vært fysiske, men da hadde vi begge drukket litt.. Men jeg vet iallefall at det er en gjensidig fysisk tiltrekning der, så det skal ikke stå på det.

Hva skal jeg gjøre? Jeg tror kanskje at han liker meg, men usikker på hvilken måte.. Vi snakker godt sammen, og har hengt en del sammen. Han har også tatt initiativ til å møtes flere ganger og det virker som om han gjerne vil at vi skal fortsette med det. Med mindre jeg nå har tulla det helt til! Prøver å være tålmodig, men kjenner jeg trenger å vite litt hvor jeg "har han". Ikke at vi trenger å bestemme giftermål osv, men det hadde hjulpet ift å tørre å slippe seg litt mer løs og bare nyte hverandres selskap.. Jeg har så lyst på han, på alle mulige måter, så jeg klarer ikke tenke på annet. Og da bruker jeg mye energi på å prøve å "manne meg opp" til å gjøre noe med det, og mister derfor litt fokus når vi er sammen.. Det ender jo også med at jeg backer ut.

Vi har ikke snakket så mye om "oss", men jeg tenker at det kanskje ville vært lettere hvis han vet hvorfor jeg "er som jeg er" og at jeg faktisk er interessert i han. Vil ikke at han skal oppfatte meg som usikker, men jeg vil heller ikke skremme han vekk. Har dere noen gode råd til hvordan jeg kan eskalere fysisk, og hvordan jeg kan få han til å åpne seg litt mer (evt hvordan jeg kan åpne meg uten at han blir skremt)? Vil jo gjerne at han skal bli min:)

Venter spent på svar,
hilsen "frustrert frue"!

Hei Frustrert Frue! :)

Jeg forstår godt at du er frustrert. Du liker han godt, du er temmelig sikker på at han liker deg tilbake, men han tar jo ikke initiativ til at det skjer noe fysisk mellom dere, og han viser ikke tegn til å ville "ta det videre". Du tør heller ikke å "slippe deg løs" (som jeg tolker til at du ikke tør å falle ordentlig for han) før du vet bedre hvor du har han.

Det første jeg har lyst til å skrive litt om er behovet du føler for å "vite hvor du har han". Mange kvinner har et behov for tryggheten som ligger i å definere hvor man har hverandre, og i verstefall å "få han til å fortelle hva han føler". Problemet er nemlig at de fleste menn ikke har det samme behovet for trygghet. For mange menn representerer denne tryggheten at spenningen dør, at man gir slipp på frihet og at man i verstefall lover noe man ikke har den emosjonelle tiltrekningen til å backe opp.

Så lenge han aktivt tar initiativ til å møte deg og gradvis (om enn sakte) møter deg oftere, gradvis introduserer deg til vennene sine, gradvis gjør mer og mer "kjæresteting" sammen så trenger du ikke å være bekymret. Forsøk å nyt reisen og pass heller på at dere har det fint når dere faktisk er sammen. Det handler ikke så mye om hvor ofte dere møtes, men kvaliteten på tiden dere har sammen.

Når det gjelder at han ikke tar initiativ til å eskalere fysisk kan det, som du sier, komme av at han er litt sjenert. Isåfall kan du "hjelpe" han litt ved å vise han tydeligere at du er interessert. Jeg skal lære deg et triks litt lengre ned i artikkelen, så stay tuned.

Det KAN imidlertid hende at han ikke eskalerer fysisk med deg fordi han paradoksalt nok liker deg ekstra godt. En del menn har nemlig en tendens til å ønske rask eskalering til sex med jenter de ikke har så mye følelser for og LANGSOM eskalering til sex med jenter de ser på som kjæreste/langtidspotensiale. Grunnen til det varierer litt og kan være sammensatt, men her er to vanlige årsaker til at det er sånn:

1. Menn har noen kulturelle FORVENTNINGER til hvordan drømmejenta skal være. For mange menn stemmer det ikke med "drømmejente-forventningen" at hun ønsker sex tidlig. Han drømmer nemlig om å  "vinne" henne etter at hun har sett HVOR BRA HAN ER. Menn verdsetter jenter de føler de har måttet jobbe for å få.

2. Mange menn har dårlig selvtillit når det gjelder sex. Jeg har skrevet en artikkel om dette tidligere, på guttebloggen vår, 0330.no (les også kommentarfeltet). På grunn av dette er en del gutter redd for å ha sex med jenter de er forelska i før de er sikre på at jenta liker de uansett og ikke dømmer de for at de ikke presterer så bra (som de føler at de burde).

Som sagt trenger ingen av disse å gjelde han du dater. Det kan godt hende at han bare er litt sjenert og er redd for avvisning, eller at han er usikker på hvor emosjonelt tiltrukket han egentlig er, og at han derfor er redd for å såre deg.

Det du imidlertid kan gjøre er en teknikk vi i Gode Vibber kaller for "å gi invitter". I korte (overforenklede) trekk betyr det at du AKTIVT kan gjøre deg "tilgjengelig" for eskalering samtidig som det faktisk er han som eskalerer og på en måte som gjør at han ikke føler seg "pushet" til det. Istedet for å si "Jeg har lyst til at du skal kysse meg" (som kan føles pushy) kan du heller ta en tyggis, smile lurt og si "I tilfelle du har tenkt til å kysse meg...".
Selvsikkert? Jepp. Cocky? Oh yes. Men uten at det føles needy eller fratar han muligheten til å føle at det er han som "tar ting videre".

Lykke til!

-Andreas

Når er man sammen?

En ting jeg syntes er interessant er hvordan vi vanligvis bruker ordet "sammen"; det blir ofte brukt synonymt med forhold, og da gjerne et monogamt forhold. Men det finnes mange typer forhold, f.eks det er venneforhold, lærer-elev-forhold, kjæresteforhold, åpne seksuelle forhold, familieforhold, naboforhold, osv. Det handler om hvordan man forholder seg til hverandre, altså hvilke roller, ansvar og forventninger man har mellom hverandre, men også personlige ønsker, behov og følelser ovenfor hverandre.

Forhold dreier seg om hvordan man forholder seg til hverandre, og når det kommer til kjærlighetsforhold vil jeg komme med en påstand: Det er ingen nødvendig forbindelse(men det er ønskelig!) mellom hva man er enige om på et formelt nivå, hva som faktisk skjer på et emosjonelt nivå, og hva som skjer i praksis.
F.eks i et ekteskap er det mange forventninger og ansvar som følger med og som varer livet ut, men følelser kan avta og til og med dø ut til tross for det, og de lever videre ut sine liv distansert fra hverandre(det formelle er på plass, men de mangler det emosjonelle og praksisen, hvordan de faktisk lever sammen). På den andre siden finnes det mennesker som aldri gifter seg, men som lever i dype, monogame kjærlighetsforhold livet ut fordet(det emosjonelle er på plass, og de lever som et par).
Poenget mitt er at "et forhold" eller "å være sammen" i seg selv ikke et mål, men hvordan man føler for hverandre og hvordan man oppfører seg i forhold til hverandre.

En vanlig problemstilling for mange jenter er at mange menn har "forpliktelsesangst", "redd for å binde seg", eller "liker å date og å være fri", og de kan trekke seg tilbake hvis de føler press eller forventninger om forpliktelser. Men tingen er at dette kan de helt fint være uten at et kjærlighetsforhold mellom dere vil være umulig. Menn er livredde for tanken på kontekstskifte. Satt litt på spissen, menn elsker å date fordi da er de fri, mens forhold er "forpliktende"(forpliktende er egentlig et ganske negativt ord, det er noe man MÅ enten man vil eller ikke. Det er en byrde).

Dette betyr ikke at man ikke kan sette grenser! Man må ta monogami-praten etter å ha holdt på litt hvis man ønsker at man bare skal ha hverandre seksuellt, men bortsett fra det, har det VIRKELIG mye å si om dere offisielt sett er sammen, eller om dere "bare" lever SOM OM dere er sammen? Til syvende og sist, hva er det som egentlig er viktig? Som vi har skrevet i tidligere innlegg, så lenge han fortsetter å investere i deg er dere på riktig vei, og han får rom til å utvikle sine følelser for deg og å komme i kontakt med dem i sitt eget tempo.
Jeg tror at det i verste fall kan være en liten blindvei å tenke "vi er nå her(dating), men jeg vil ditt(forhold). Også begynner man å presse litt på for å komme seg fra dating til forhold, og så blir mannen stressa og trekker seg tilbake. Menn vil selv ta initiativet til å si "vi er jo sammen nå" når de føler at dere er det på et EMOSJONELT plan(og menn knytter seg generelt sett saktere emosjonelt enn det kvinner gjør).
Ikke SNAKK om å være i et forhold; LEV det å være i et forhold. Til syvende og sist handler det om hvordan man forholder seg til hverandre, ikke hva man er enige om eller kaller det. To stykker som møtes 3 ganger i uka fast i flere uker, har sex og inkluderer hverandre i deres liv er mer et par enn to stykker som står " i et forhold" med hverandre på facebook, men sees 1 en gang i uka, krangler hele tiden og ikke engang har sex sammen lenger.

Trygghet er viktig for mange jenter i et forhold, men paradokset er at jo mer man prøver å få bekreftet fra mannen at dere skal inngå et "trygt og etablert" forhold, jo mer kan han føle seg stresset, "låst nede" eller kanskje få skyldsfølelse fordi du forventer mer enn hva han er klar for, noe som vil virke mot sin hensikt. Dette igjen fører til en stor utfordring og plage for mange jenter, og det er at det ofte er MER trygghet på veien til et forhold ved å leve litt i usikkerhet.
Når det er sagt skal jeg komme med litt trøst: Dette gjelder hovedsakelig i startfasen, og menn vil ofte selv verbalisere den bekreftelsen dere ønsker hvis forholdet utvikler seg på han sitt initiativ, som går i han sitt tempo.


Har du noen erfaringer, gode eller dårlige, med slike menn? Gjerne del med de andre leserne i kommentarfeltet.

 - Lars