Ville han bare ha sex, men ikke noe mer?

Du møter en mann, og dere finner tonen sammen. Du føler at dere har kjemi, dere har det gøy sammen, og så ender dere sammen i sengen. Dere møtes innimellom, både for å gjøre noe sammen på ukedagene, og dere møtes ute på byen i helgene. Dere har mye god sex sammen. Faktisk har dere sex nesten hver gang dere møtes, om ikke hver gang. Samtidig virker det ikke overfladisk, dere prater godt sammen og har god stemning. Du føler en sterk tiltrekning, og tenker kanskje at dette kan være en fyr det kan utvikle seg til noe mer seriøst med. Men så tar han plutselig mindre og mindre kontakt, og virker mer og mer distansert når dere møtes.

Hva skjedde?

Grunnene kan være mange, men la meg illustrere hvertfall én side mange jenter kanskje ikke er så godt kjent med. Det er en personlig erfaring om hvordan tiltrekning kan forsvinne på bare noen sekunder.

Jeg møtte henne gjennom Sukker.no. Jeg syntes hun var veldig pen, og at hun hadde mange kule interesser og ambisjoner. Vi møttes på en café og det slo an med en gang. Vi hang sammen i ca. en time før hun måtte dra for å rekke en avtale. Det var på en fredag, og hun snakket om å dra ut på kvelden, og at vi kanskje kunne møtes igjen da. Jeg hadde absolutt lyst til å treffe henne igjen. Faktisk, en tanke som slo meg var at hun kunne ha potensiale til å være en kjærestekandidat hvis dette fortsatte bra fremover. Vi møttes på byen igjen og hang sammen et par timer før vi dro hjem sammen og hadde sex.

Vi fortsatte å møtes jevnlig. Noen ganger på ukedagene, mest i helgene ute på byen. Det passet oftest begge best pga skole og jobb. Dette varte i noen uker og jeg følte fortsatt en sterk tiltrekning til henne. Sakte men sikkert kom det mer og mer følelser i tillegg, men jeg skjønte at jeg ikke var der heeeelt enda. Men så skjedde det noe som ikke bare fikk følelsene til å slutte å utvikle seg, men som rev vekk de som alt hadde kommet pluss litt til.

Vi var begge ute på byen med hver vår vennegjeng, og hun sendte meg en SMS om å møtes. Hun dukket opp på utestedet jeg var på og var godfull. Kanskje litt FOR godfull da humøret hennes kom til å være avgjørende. Jeg syntes det var godt å se henne igjen, men plutselig ble det for mye av det gode. Vi satt på hver vår stol rett ovenfor hverandre inne på utestedet, og hun så på meg. Hun så ikke bare glad ut, men rett ut overlykkelig. Hun smilte kjempefornøyd, øynene lyste opp, og hun kysset meg flere ganger med små pauser hvor hun strøk meg på ene kinnet med en hånd og gav meg det samme lykkelige ansiktsuttrykket. Og det ble alt for mye for meg, alt for tidlig.

Menn kan ha en veldig følsom radar når det kommer til jenter og hvor mye interesse de viser. Spesielt i forhold til NÅR de viser det. Vi er redde for å ikke leve opp til de forventningene vi TROR jenter har til oss (og menn kan fort forvente at alle jenter bare vil ha kjæreste, helst fort, og har kjempesårbare følelser), og vi er det hvertfall hvis vi tror at hun er mer emosjonelt investert i oss enn det vi selv er i henne. I verste fall kan det få menn til å føle både skyldsfølelse og/eller at de utnytter jenta, uten at hun selv har hintet til det. Menn er redde for å leve opp til en kulturell fordom av kjønnet vårt som sexgale utnyttere av uskyldige, forelskede og naive jenter, og det gjør dem veldig følsomme for alt som kan minne om forelskelse og forpliktelse før de selv er på det samme emosjonelle planet.

Hadde en kjæreste av meg gjort det samme på byen hadde det vært utrolig digg; det hadde føltes som en bekreftelse på at hun var emosjonelt investert i meg også, en betryggende handling på at hun var forelsket i meg. Det er fordi jeg ville ha følt det samme. Men i denne situasjonen føltes det frykelig feil.

Først ble jeg selv veldig forvirret og forstod ikke helt følelsene mine. Jeg likte henne fortsatt og jeg håpet at tiltrekningen skulle komme tilbake, men jeg merket at interessen ble mindre og mindre, vi møttes sjeldnere og sjeldnere, vi pratet mindre og mindre sammen mellom møtene, og til slutt møttes vi ikke lenger overhodet. Hun merket helt sikkert en endring i hvor interessert jeg var og mistet selv interessen og tilliten til mine intensjoner.

Det finnes menn som ligger med jenter over en periode for så å dumpe dem, og det var hele intensjonen deres fra starten av. Men det finnes også menn som er optimistiske og som er seriøse, men som mister interessen etter hvert. Menn sine følelser, akkurat som hos kvinner, kan skrus både på og av. Og det er dessverre utenfor ens egen kontroll og vilje.


 - Lars (har følelser jeg ikke har kontroll over)

Er han interessert i meg?

Spørsmål fra en leser:

Jeg er en jente på 18 år som tidligere gikk i samme klasse som en gutt jeg likte da og som jeg fortsatt liker. Jeg er ganske sjenert av meg. Det hendte tidligere at han viste litt fysisk kontakt, men likevel såpass uskyldig at det kunne vært bare i en vennskapelig tone (eks: hånd på skulder mens man prater og sånt). Var også en gang han ble ganske nysgjerrig på om jeg hadde kjæreste da noen andre spurte og han hørte det. Det hendte ofte at han ga meg ekstra oppmerksomhet på gruppeoppgaver og lignende situasjoner. Generelt legger merke til meg. Likevel ikke så mye at noen andre enn meg tenkte på det. 

De få av venninnene mine som jeg har fortalt det til mener at det ikke betyr noe dette her. Jeg har inntrykk av at det er mest fordi han nettopp er han, vi har ganske forskjellig omgangskrets. Men ettersom jeg liker han gir jeg liksom ikke helt opp tanken. Nå har jeg også hørt at man skal være forsiktig med å høre på venninner når det kommer til dette med gutter. Jeg turte aldri og vise han noe særlig interesse, for jeg skjønte aldri om han bare var snill og hyggelig uten noen hensikt eller om det var noe mer. Når da i tillegg de jeg forteller det til sier at de ikke tror det er noe, har jeg ikke turt å ta noen sjanse. Kan det være at han faktisk likte/liker meg og at jeg ikke har vært tilgjengelig nok? Ettersom jeg er sjenert, eller er det sånn med gutter/menn at de gjør alt de kan om de faktisk liker noen? Hva tror dere?

Heisann!

Det korte svaret: Ja, det kan hende at han var interessert i deg.

Det lange svaret: Ja, det kan hende han var interessert i deg, men fokuset ditt er ikke helt optimalt. I likhet med veldig mange jenter opererer du med følgende innstilling til menn og forhold:

Er han interessert så er han interessert, og er han ikke interessert så er han ikke noe for meg uansett.

Enkelt og greit, ikkesant? Problemene med den innstillingen er forøvrig mange. For det første flytter du ALL kontroll over situasjonen vekk fra deg selv og over på menn. For det andre blir du passiv, og for det tredje er det ikke sånn det fungerer i den virkelige verden, og for det fjerde er det ikke sånn menn ØNSKER at det skal fungere engang. Har du noen gang sett ansiktet til en mann idet han har vunnet noe? Selv om han egentlig hater fruktkurver kan du vedde på at han går opp på scenen, tar i mot fruktkurven med stolthet og forteller alle om det i etterkant. Eller hvor ofte han bruker klær han har kjøpt SELV med sine egne hardt opptjente kroner, kontra hvor sjeldent han bruker klær han har fått av andre?

Du synes kanskje det både er rart og til og med litt smålig, men de fleste menn har et voldsomt konkurranseinnstinkt. Det betyr ikke at han ikke kan elske deg for akkurat den du er, eller at du trenger å "spille spill". Etter hvert handler ALT om å bare ha det fint sammen og trives sammen. Men akkurat i startfasen, de første gangene dere treffes, når den aller første flørtingen begynner å skje, er det for mange menn litt viktig at de får lov til å lure litt på om DU er interessert i HAN, ikke motsatt.

Det er derfor jeg mener at fokuset ditt ikke er optimalt. I stedet for å lure på hvilke menn som er og ikke er interessert i deg, spør deg selv heller om hvilke menn DU er interessert i. Gi blaffen i om du tror de er interesserte eller ikke. Er de ikke det så kan de bli det! 

Se deg rundt. Et HAV av kjekke, oppegående menn du ikke en gang har lagt merke til fordi du var alt for opptatt av de mennene du var 100% sikker på at var interessert i deg. Istedet for å passivt vente på at prinsen skal dukke opp (for det kan ta sin tid), bør du ta deg en tur ut av fangetårnet og finne han.

At du er sjenert er ingen hindring (og ingen unnskyldning), du kan FINT vise interesse til menn uten at det hverken blir kleint, at noen andre merker det, eller at noen i etterkant kan "ta deg" på det. Det vil si, jeg anbefaler egentlig ikke å vise "interesse", men heller "tilgjengelighet". Du bør altså ikke (sub-)kommunisere at "Hei! Jeg liker deg, håper du liker meg?!" (som har en tendens til å drepe utfordringen og spenningen), men heller et slags "Hei. Jeg er litt nysgjerrig på deg, og hvis det viser seg at du er en bra fyr kan det hende at vi kan utvikle noe sammen".

Jeg var litt inne på det i forrige artikkel. Istedet for å vise direkte interesse, og istedet for å vente passivt på at han skal vise interesse, kan du kommunisere tilgjengelighet gjennom en teknikk vi kaller å "gi invitter". Ved å hinte til at han har mulighet til å imponere deg gir du han både utfordringen han drømmer om å få, samt muligheten til å UTVIKLE følelser for deg i sitt EGET TEMPO.

Du kan aldri vite sikkert om han er interessert eller ikke ved mindre han faktisk tar initiativ til noe mer. Det kan GODT hende at han er interessert, men ikke tør å ta det videre fordi han ikke vet om du engang har lyst til at han skal forsøke. Vis tilgjengelighet, ikke direkte interesse for fort.

Spørsmålet du bør stille deg er altså ikke "Er han interessert?", men "Hvem har JEG lyst på?"

-Andreas